Det var en ganske fin dag den dagen. Blå himmel, en sval mild bris. Man kunne ta av ytterjakken og gå med den på armen og være fornøyd.
Alt virket ganske normalt egentlig, bilene sto i kø langsmed hovedveien, de fleste var på vei til jobb. Det sto noen få sterke løvetanner og klamret seg langs fortauene og det luktet nylstekte fiskepinner(formet av smakløs masse). Trærna reiste seg langs gatene, uten blader, men alikvel som løvetannen klamret de seg til sin siste rest av liv. Livet i verden var i ferd med å ebbe ut. Bladene var ikke lenger grønne, biene var borte, gresset ble aldri ordentlig grønt lenger. Men de var vant til dette, mulig verden kunne forsette likevel, de var jo i god gang med å finne nye ressurser, en smakløs klebrig masse produsert av en nyoppdaget vitaminrik gass på mars og alger fra den mørke seige sjøen.
massen kom i forskjellige former og farger og man følte seg fulle av overskudd hele dagen, samt fikk man penere hud og hår. Og man var nesten kvitt overvekt; ikke mange orket å spise mer enn nødvendig av denne smakløse grøten.
Folk var egentlig ganske fornøyde. Det virket som om de hadde gitt opp håpet og da de så verden alikevel gikk rundt så sukket de lettet ut.
Det varheller ikke mye krig. Amerika hadde jo vært verdensledende innen det meste, men etter at Midtøsten bombet dem så var det liksom ikke mer å krige om. Palestinerene flyttet til de krigsherjede områdene langs Miami kysten. Og jødene beholdt Israel.
En ny leder kom i De Forhenværende Stater DFS som landet nå ble kallt og etter noen år med sult og nød jevnet ting seg ut og verden gikk rundt med felles fiender: mangel på ressurser, klimakriser etc, og forsket forent for å finne en løsning:
For å redde alle må vi stå sammen! Som Alhjad Abdui sa.
Og det gjorde de ; menneskene sto sammen. Og denne dagen som virket som alle andre dager - bare litt finere, litt blåere himmel, litt mildere luft, litt mer sol- begynte ting å skje.
Så når det begynte å buldre i bakken ble folk veldig usikre. De var så uforberedt på alt. Denne fine September dagen.
En eldre mann støttet seg usikkert mot en lyktestolpe og stirret usikkert på grunnen som beveget seg mer og mer under ham. Så kom lyden: høye knusende toner, noen skjærende som glatt stein mot hverandre.
Asfalten delte seg, sprekker skar hull i gatene og folk begynte å få panikk.
Fester derimot så på det hele og sa til sin kamerat Aksel:
-Jaja Aksel, var det ikke det jeg sa? At vi levde i endetiden.
Den to meter høye aksel tørket svette av pannen med et gulnet lommetørkle,
-jo, det sier de vel alle.
-Ja men: se vi hadde jo rett da! Fester slo hendene ut mot kaoset som var i ferd med å spre seg denne morgenen.
-Vi har alltid rett, svarte Fester seg selv og kastet på den tunge luggen så han skulle få bedre utsyn i det som utspillte seg.
-Burde vi ikke søke tilflukt eller noe? Dra til fjellene?
Aksel tørket mer svette fra pannen og angret at han hadde blitt med Fester ut. Han likte seg best inne, i tryggheten. Og var det ikke typisk at den dagen han våget seg ut så virket det som om apokalypsen var i ferd med å skje?
