Mellomrom

Mistet meg selv i ordene, før jeg ble verbalt født

Og opp steg den kunnskapsgjerrige dumme, som prøvde å målbinde alt dette vakre med bare ord.

Sverdet mitt: overfladisk smalltalk på kjøpesenteret, smilet mitt; et resultat av lange studier av hva som funker best, bringer frem positive følelser og imøtekommenhet. Forsøk på tillit.

Jeg sier: jeg er blitt kynisk.

Og det jeg egentlig vil frem til er så abstrakt, jeg vil ta en følelse ut av brystet og smøre den inn i trynet ditt og si ;her ,dette, slik. skjønner du?

Knyttneven er av frustrasjon i mangel på ord.

Der hvor det skulle vært flere, hvor alle setninger kunne bestått av hundremillioner av fragmenter, men det kommer bare frem tre tomme ord, som ikke rekker, ikke beskriver, ikke lever eller føler.

Ja, så jeg er den hvite ulven.

Som hverken smiler eller ler.

Ham har jeg skrevet om før.

En slik kald dyrisk flate som skjuler dette mørke ur indre.

En farlig ro i ansiktet uten ord.

Ja: det står virkelig skrevet i gårsdagens avis, og jeg burde jo ha skjønt det for lenge siden: at alle løfter, alle kjærtegn, alt jeg trodde på.

Det var bare ord, som ikke hadde noe annet enn mellomrom imellom seg. Og luften der imellom, det er den jeg klamrer meg til-puster

Som i påvente av at det skal komme en mening.

En tanke, en kraft bak disse.

Men jeg hører ingenting.